Når angsten vil stoppe meg

Noen ganger når jeg strekker strikken for langt for meg selv eller livets utfordringer blir for store slår angsten inn. Et innslag av svette, skjelving, kribling og et ønske om å bare forsvinne, men jeg fortsetter. Må klare det.

Det kommer tider da kroppen ikke vil fungere i hverdagen. Angsten melder seg og motarbeider viljen. Noen ganger er det panikkangst. Jeg kjenner jeg strekker det litt langt noen ganger. Litt for ivrig etter å “klatre”, utfordre meg selv. Jeg er fullstendig klar over det, men synes det er vanskelig å sette grenser for meg selv. Angsten takler jeg, den har jeg lært å kontrollere. Den gjør ikke så “vondt” lenger, er heller ubehagelig.

I min egen prosess har jeg lært mye om meg selv. Da jeg ble syk i 2009 var det som å spille Monopol, “Rykk tilbake til start”. Batteriet var tomt. Sekken var tom. Den følelsen. En uvirkelig og helt uforståelig følelse. Det traff meg som lyn fra klar himmel. Jeg hadde ikke peiling på hva som skjedde. Kan egentlig ikke forklares, men må oppleves….eller nei, unner ingen den følelsen. I ettertid har jeg forstått at forløpet til kollapsen hadde bygget seg opp over lang tid. Ja, flere år uten at jeg hadde registrert signalene.

For det er nettopp selvfølelsen og selvtillitten som er så sårbar når livet raser.

Veien tilbake er lang. Man kan etter noen år tro at man er frisk, men dette er en prosess som krever lang tid. Det beste er vel å leve et så normalt liv som mulig, men med små utfordringer i hverdagen som er med på å fylle sekken med selvfølelse og selvtillit. For det er nettopp selvfølelsen og selvtillitten som er så sårbar når livet raser. Man står igjen med en tomhet som etterlater deg i en boble. Jeg ble så dårlig at jeg måtte legges inn.

Å komme ut av den boblen krevde mye. Terapi og selvdisiplin. Foto, maling, tegning, skriving. Det finnes flere klassiske selvterapeutiske metoder. Jeg bruker foto og innemellom maling når inspirasjonen er der. Det er trygt og godt å ha et kjent verktøy å bruke. Det gjør det lettere. Å uttrykke seg gjennom en visuell form eller å skrive ned tankene sine har alltid hatt en positiv effekt. Progressjonen blir mer tydelig.

Det er mye fasade og falskhet der ute.

Det viktigste jeg har lært av dette og som jeg tenker på hver dag, er å gi mer faen. Min største feil i livet var å være opptatt av hva andre mente om meg, snakket om meg. Jeg blir oppgitt av all baksnakking og synsing om andre som jeg hører på kafeer, båten, bussen osv. Det er mye fasade og falskhet der ute. Et statusjag uten like. Hvorfor er vi så opptatt av det? Du kan bli alvorlig syk av det.

Å sette seg mål er viktig. Ta utfordringen, særlig de utfordringene som gjør litt vondt. Det gjør det lettere å komme opp fra kjelleren. Men ikke gap for høyt. I know. Hyppige anfall gjør bare vondt verre. Angsten vil stoppe meg.

Jeg har angst for mye. Det å ikke lykkes er en av dem. Den jobber jeg mye med. I fjor reiste jeg to ganger til Palestina,Vestbredden i Midtøsten. Begge turene var fyllt med mye angst, men utfordringen ved å reise dit var det lille ekstra som gjorde at jeg kunne ta to ekstra steg i trappen opp fra kjelleren. Begge turene resulterte i å lykkes.

Dette hadde aldri blitt virkelighet om ikke jeg hadde lært av det som skjedde meg.

Første turen endte i debututstilling. Jeg har i mange år vært redd for å stille ut. Har ikke hatt tro på meg selv eller mine bilder. Utstillingen var et vendepunkt. Det løsnet. Takk til Nesoddhuset Galleri og Verkstedutsalg og takk til Ordfører Nina Sandberg som holdt en meget personlig åpningstale.

Andre turen endte med bilder i seks store artikler om Palestina i Klassekampen. Jeg reiste sammen med en journalist og en fotointeressert. Utfordringen var å få noe ut av det. Det klarte jeg gjennom kontakt og samtaler. Jaggu fikk jeg også noen nye venner. Takk til Jonas Einarsson og Peter M. Johansen. Takk også til et fantastisk reisefølge. En gjeng på 20 stk.

Angst er ikke farlig, men ubehagelig. Å leve med angst er utfordrende, ikke bare for den det gjelder, men også de rundt. Ærlighet og åpenhet om situasjonen er viktig. Derfor er jeg så åpen om min angst. Men jeg er ikke laget av porselen. Jeg herdes. Selvfølelsen og selvtillitten stiger. Mestring gjør underverker. Den beste medisinen. Hver dag er en kamp. Hver dag er en utfordring. Det å skrive dette krever mye av meg. Men det å overvinne frykten for ikke å mestre oppgavene livet byr på, det er drivkraften i min hverdag. Jeg skal opp og frem.

Her en link til en interessant artikkel om nettopp det å gå ut av komfortsonen.

 

1 Comment Når angsten vil stoppe meg

  1. Cornelis 17/03/2015 at 09:22

    Wow, Ole Christian, blodig ærlig skrevet. Det samme skjedde meg i april i fjor, det er som om jeg kunne skrevet dette selv. Gjorde at jeg havnet i en kjeller jeg ikke visste fantes, ei heller at den var så dyp. Men er langsomt oppover igjen nå, 100% på jobb siden 1. mars. Dyp ærbødighet og takk til de utrolig mange som hjalp og stilte opp. Og takk til deg som deler dette – det er flere av oss!

    hilsen Cornelis

Comments are closed.