Endelig har jeg greid å bryte en barriere. Jeg har debutert med egen fotoutstilling. En drøm jeg har hatt i flere år, men som har vært så fjern og virket uoppnåelig. Nå er målet nådd og jeg nyter denne tilfredsheten.
Men det har kostet. Å vise bilder i all offentlighet er skummelt. Å bestemme seg for dette var skummelt. Å faktisk ta den reisen til Midtøsten var skummelt. Angsten har grepet meg flere ganger underveis. Det var lange steg, men viktige steg i riktig retning i min egen terapiprosess.
Jeg har påbegynt mange prosjekter og noen er lagt på is mens noen fortsatt er levende og forhåpentligvis vil føre til noe. Ordføreren på Nesodden og Lise Katrin fra Special Olympics Norge. Dette er min måte å deale med angsten. Å ha aktive prosjekter som faktisk krever noe av meg. Oppfølging og gjennomføring. Skummelt og lange tunge vanskelige steg. Et av gangen, men dødsens viktig for meg.
Prosjektene mine er både langsiktige og kortsiktige. Nå som debutbarrieren er brutt har jeg betsemt meg for en ny utstilling til høsten. Dette fordi jeg har så mange ideèr som stadig ramler inn og som arkiveres og bringes frem i tide og utide. Det blir spennende. Temaet er dans og jeg har et godt samarbeidsgrunnlag med Nesodden Ballettskole.
Å vise bilder er skummelt. Å blottlegge seg på den måten og ha angst samtidig er en vanskelig kombinasjon. Jeg har vært redd for å stikke meg frem lenge. Angsten har revet i meg i mange år. Jeg har bare ikke vært klar over at det var det det var før det gikk galt i 2009 og jeg gikk i kjellern og ble innlagt. Men det skjedde noe annet også. Bak alt det vonde, tapet av selvtillitt og selvfølelse, sekken som ble helt tom, så vokste det frem et nytt jeg. Jeg ble mer åpen for kreativitet. Jeg tillot meg selv å gjøre ting jeg ikke visste jeg hadde i meg. En prosess som tar tid, men som jeg vet vil gjøre meg frisk med tiden. Angsten lever jeg med og innemellom får jeg også panikk, men det gjør ikke noe. Jeg har lært å takle det. Det synes kanskje ikke, men det er der. I hverdagen.
Angst er ikke farlig, heller ikke noe å skamme seg over. Å være ærlig og åpen om det er noe av det viktigste jeg har gjort. Psykiske problemer kan skape frykt hos andre. De trekker seg unna. Vet ikke hvordan de skal forholde seg til det. Et tabu for mange. Det merket jeg blandt enkelte av mine venner. Støtten fra familie og venner er en av de viktigste livsnervene i det å leve med angst og depresjon. Uvitenhet skaper likegyldighet. Det er destruktivt. Særlig for oss som lever med dette. Vi er avhengi av at de rundt oss vet hva vi sliter med.
I denne prosessen må jeg møte de utfordringene jeg har ungått fordi jeg har vært redd for dem. Viktige skritt for å komme videre. Jeg har så mye ugjort. Ett steg av gangen. Ingen hast. Jeg kjenner at jeg lever og ser nye muligheter hver dag. Jeg fikk et nytt liv, men det har kostet mye. Det har slitt mye på familien, men jeg vet jeg har dem i ryggen og jeg er så takknemlig for den støtten. Jeg takker også dere, mine venner, som ser meg for den jeg er.
