Har du noen ganger den følelsen av at du ikke riktig når opp dit du vil? Hører du andre gi deg komplimenter, men som du ikke klarer å akseptere? Føler deg liten i selskap med andre? Vel, slik har jeg det noen ganger. Det er nesten litt flaut, men jeg blir litt pinlig berørt når noen sier fine ting om meg eller mitt arbeid. Føler jo selv at jeg ikke er DER ennå. Høye forventninger om meg selv og litt dårlig selvtillit er nok skylden, men jeg jobber med saken.

Det er tøft til tider. Workshop i fotografi i Cotignac, Provence er lagt bak meg, men opplevelsen, faglig påfyll, inspirasjon og nye venner tar jeg med meg inn i fremtiden. Det er en påbegynt reise i oppdagelse og utvikling. Men det er en utfordring for meg å være deltager i et så fornemt selskap.

Angsten sitter der og venter bare på å poppe frem i tide og utide. Oppturer og nedturer varierer ulikt hver dag. Gode ideèr blir satt ut i livet og komplimentene renner inn etter gjennomgang av dagens bilder. Opptur og stor glede og forventning før neste dag. Jeg har funnet et artig prosjekt å jobbe med. Men så, brått stopper alt. – Beklager, vi er stengt. Åpner ikke før fredag. What!? Men da reiser jeg jo. Resultat? Nedtur, angst, skuffelse, oppgitthet og et ønske om å grave seg ned. Jeg prøver en plan B. Ok, men den viser seg å ikke være mulig. Ny nedtur.

Raskt prøver jeg en plan C. Totalt misslykket. Hjelp! WÆÆÆÆ!!! Panikk!! Kan ikke vises. Hva nå? Slenger sammen noen bilder helt utenom komfortsonen min, noe jeg bør jobbe mer med og ikke gro fast i det trygge. Ingen videre suksess det heller selvom noen av tilbakemeldingene var gode. Hiver meg rundt og drar frem en tidligere idè og lager en litt morsom serie om og med en annen deltager på workshop’en. I mine øyne ikke kunst, men en dokumentarisk sak om portrettfotografi. Full jubel! Hærlig. morsomt, artig, jo da, dette er kunst…Jeg synes det ikke når opp. Føler ikke den gleden. Selv har jeg sett de andres læringskurve og jeg liker det jeg ser. Prøver så godt jeg kan å hjelpe, inspirere, gi komplimenter. Gi av meg selv. Lettere det enn å motta.

Et kompliment, et velmenende ord gitt fra hjertet. Hva gjør det så vanskelig å ta det til seg? Jeg er for streng mot meg selv, tør ikke senke skuldrene helt ned. Har guarden oppe og et usynlig skjold rundt meg. Men så bryt ut av den boblen da, mann!! Skal jeg klare å komme videre, klatre høyere, fylle sekken med de verktøyene som fremmer og ikke hemmer, må jeg åpne meg mer opp.

Slapp av da, OC. Det ordner seg, du som er så flink…(Vet jeg vel!)