På grensen til det vanvittige – At the border of insanity

Tekst og foto Ole Christian Eklund

English version HERE

Siret, Romania

Ukraina er under invasjon av Russland og grensen til nabolandene fylles med flyktninger. Refugee 4 Refugees er på plass i Romania for å avlaste krisen på grensen ved å opprette et transittmottak. Jeg følger deres arbeid med dette og deler mine opplevelser her. Heng med!

(nyeste oppdateringer øverst)

12. april

I dag er det på tide å takke for seg. Dette blir min siste oppdatering fra Siret i Romania. Disse seks ukene, som egentlig bare skulle vært èn, har virkelig vært lærerike. Alle opplevelsene og menneskeskjebnene har gått sterkt innpå meg. Jeg har fått venner for livet fra hele Europa og fra USA. Jeg er dypt rørt og ydmyk overfor den rumenske gjestfriheten og ikke minst de ukrainerne jeg har fått møte. Jeg ønsker å rette en stor takk til Refugee 4 Refugees og Omar Alshakal som har tatt meg så varmt i mot og latt meg få følge deres arbeid i disse ukene. Tusen takk. Takk også til Ane Kandal som gjorde det mulig. Men nå er det altså på tide å dra hjem til hverdagen igjen. I hverfal for noen uker før jeg reiser til Montenegro med Kairos Workshops 7. mai. Det gleder jeg meg masse til. Da må jeg omstille meg fra det dokumentariske til det mer kreative. Håper jeg ikke er for inngrodd. Vel, tusen takk for meg. Det er vel ikke helt umulig at det dukker opp flere historier etter hvert.

Et minneverdig møte. Nick Thorne fra BBC News.

Avslutter med denne lille serien som virkelig traff meg i hjertet. Ikke den beste kvaliteten da det er tatt gjennom bussruten.

11. april

Luda Lavrentieva, som bor i Berkeley, California sammen med sin rumenske ektemann Marce Nita, forteller at hennes mor gikk bort den 23. februar og hun planla å reise til Kiev for begravelse. Hun fikk raskt beskjed av venner i Kiev at hun ikke under noen omstendigheter skulle komme. Russerne hadde allerede begynt å bombe i utkanten av byen. – Jeg var ut av meg av sorg for ikke å kunne komme til begravelsen. Alt var stoppet opp. Ingen begravelser, ingen transport og bytrikkene sto, broene var stengt av vakthold. Byen var rett og slett paralysert, sier hun.

Oleg Lavrentiev (93) gikk inn i en dyp depresjon da kona hans døde dagen før invasjonen. Dette skapte hodebry for familien i USA.

Hennes far, Oleg Lavrentiev som er 93 år gammel, satt plutselig igjen helt alene i leiligheten i byen. Han var hjelpeløs og gikk inn i en dyp depresjon siden han hadde mistet sin kjære. Han ville bare dø. Ludas venner var bekymret og ba henne komme så fort som mulig. Hennes far tok ikke vare på seg selv. Han er avhengig av legehjelp til å skifte kateter hver måned, men legen hans ble evakuert da russerne invaderte landet. – Vi lette over alt etter en ny lege til han og til slutt fant noen venner i Kiev en som kunne hjelpe. Jeg snakket med han på telefon minst to ganger om dagen og ba han om å holde ut. Døden kommer når den kommer, men akkurat nå må du holde ut til jeg kommer, sa hun til han. Til slutt klarte hun å overbevise han så han begynte å stelle seg igjen.

– Min far gikk aldri ned i bomberom, han ble i leiligheten og tok sine sjanser. Regelen var at når flyalarmen gikk skulle alle skru av lysene. Det var også portforbud fra 20-tiden om kvelden til neste morgen. Noen ganger var det portforbud i 36 timer.

Marce Nita, Oleg Lavrentiev og Luda Lavrentieva

Det var fortsatt former for sosiale tjenester som fungerte, så hennes far fikk levert mat, men ikke på dagene med lange portforbud. Da var han på egenhånd. Men han hadde vann. Det var stille i bygget han bodde i. Dette gjorde han mer deprimert. Han hørte ingen naboer. Antagelig fordi alle hadde evakuert. Luda ønsket å få han ut derfra, men han ville bli i leiligheten. Hun snakket med de ansvarlige for evakuering, men på grunn av sikkerhet måtte samlingspunkter og tider holdes hemmelig. Dette gjorde det vanskelig for henne å forberede hennes far på evakuering. Omsider etter mye leting fikk hun tak i noen som kunne ta hennes far til Chernivtsi med bil hvor hun og hennes mann møtte han og fikk han over grensen ved Siret og hit til Refugee 4 Refugees.

Luda fikk aldri begravet sin mor privat, men det ble etter en tid satt opp buss med flere kister for en felles begravelse i utkanten av Kiev.

6. april

(Tekst kopiert og klippet fra presseskriv)

I dag avla en delegasjon ledet av FNs høykommissær for operasjoner av U.N.H.C.R., Raouf Mazou, et besøk til Siret-grenseovergang.
Han ble møtt av sjefen for territorialinspektoratet ved grensepolitiet, sjefskommissær Coman Florin, som presenterte aktiviteten som blir utført ved den rumensk-ukrainske grensen. Under besøket  presenterte lederen av I.T.P.F., Sighetu Marmatiei, for delegasjonen måten grensepolitiet jobber, og fremhevet at det blir jobbet med maksimal kapasitet på alle grenseoverganger. Det ble også gjort oppmerksom på at det er en nedadgående trend i antall ukrainske statsborgere som kommer inn i Romania. Samtidig opplyste han at grenseovergangen var utstyrt med mobile kontrollstasjoner, med to Schengen-minibusser, og grensepolitiet støttes av Frontex Agency-arbeidere.

FNs høykommissær for operasjoner av U.N.H.C.R., Raouf Mazou

Grensepolitiet samarbeider også med de andre institusjonene innen offentlig orden og nasjonal sikkerhet, med sikte på operativ utveksling av data og informasjon, samt felles vedtak, i pålagte situasjoner, av nødvendige tiltak for forvaltning av saker som PTF Siret skal utføres under normale forhold.

Avslutningsvis satte FNs visehøykommissær for operasjoner av U.N.H.C.R. pris på arbeidet til grensepolitiet og takket lederen for I.T.P.F. Sighetu Marmatiei for å håndtere situasjonen, samt for involvering av alle de som jobber på grensen mellom Romania og Ukraina.

 

5. april

Nå har jeg vært her i snart fem uker og har endelig bestemt meg får å reise hjem igjen. Det blir godt og trist samtidig. Onsdag 13. og torsdag 14. tilbringes på biltur og i Bucuresti før jeg flyr hjem. Disse ukene har jeg blitt kjent med så mange fantastiske mennesker. Møtene med ukrainere har gått sterkt innpå meg. Turene mine inn i Ukraina har vist meg et land i sorg, men samtidig et folk med integritet. Rumenerne som har stilt opp og hjulpet oss på alle måter har imponert meg.  Refugee 4 Refugees har også lært meg masse om frivillighet og hjelpearbeid i krise. Jeg er så takknemlig for alt. Men jeg har fortsatt noen dager igjen og håper å få skrevet noen historier til. Heng med!

Bildeserie (klikk for større bilder)

 

2. april

På grensen i Siret kommer og går hjelpeorganisasjoner og andre frivillige. Nye ansikter hele tiden hver uke. Noen ganger dukker det også opp norske. Som nevnt tidligere var Flyktningehjelpen (NRC) her og observerte. I dag dukket Redd Barna opp med Generalsekretær Birgitte Lange i spissen i et følge på fem. De har vært litt forskjellige steder, men nå altså her ved Siret. Jeg fikk en kort prat med henne.

Lange forteller at de er på tur for å få et inntrykk av det som skjer med flyktningene fra Ukraina i Romania. I går var de på besøk på et rådgivningskontor som drives av Redd Barna Romania som hjelper foreldre og ungdommer, et dagsenter i Iasi, driftet av myndighetene, som for anledningen er omgjort til et barnehjem med 43 ukrainske barn med deres omsorgspersoner som kommer fra et barnehjem øst i Ukraina. – Barna er sterkt preget av hva som skjer i hjemlandet. Det å være barnehjemsbarn er i seg selv en vanskelig situasjon og nå har de også vært gjennom en traumatisk flukt, påpeker Lange.

Birgitte Lange, Generalsekretær i Redd Barna Norge er på tur i Romania for å se hva Redd Barna i Romania gjør i denne krisen. – Vi opplever at barna er sterkt preget av hva som skjer, sier hun.

Videre har de besøkt et transittmottak med 450 sengeplasser der det har vært 3000 flyktninger til nå. – Vi har også hatt samtaler med Redd Barna Romania for å se hvordan de jobber med denne krisen. I dag er vi i her i Siret hvor vi har vært på et asylmottak og et mottak for enslige mindreårige og nå her på grensen for å snakke med de lokale frivillige og høre hva de bidrar med, forteller hun.

Birgitte Lange lager videoer som de sender hjem for bruk internt.

Redd Barna Romania har 300 ansatte og har flere tiltak de jobber med rettet mot barn. – Blant annet har de utdanningstilbud, helsetilbud og beskyttelse mot vold. I forbindelse med krigen i Ukraina er det viktig for oss å sikre barna stabilitet og forutsigbarhet når de nå er midt opp i en krevende situasjon. De må sikres førskoletilbud, skoleundervisning og barnevennlige lekeplasser. Barn må få være barn også i denne tiden de er i og foreldrene må også kunne få noen timers pause. Vi har god kontakt og samarbeider tett med rumenske myndigheter for å kunne gi den støtten som trengs lokalt, avslutter Lange.

30. april

Lørdag kom det ambulanser, brannbiler og utstyr til redningsarbeid som en donasjon fra Frankrike til den humanitære basen ved flyplassen i Suceava. Søndag kom et stort antall brannmenn fra Ukraina for å overta alt. En grundig gjennomgang av bruk og sikkerhet ble gjennomført før en seremoniell overtakelse. Den lange kolonnen kjørte så fra flyplassen og i retning grenseovergangen ved Siret der de så kjørte videre til forskjellige deler av Ukraina der behovet for utstyret er størst.

Søndag var en iskald dag på flyplassen. Det blåste veldig og jeg fikk nesten neglesprett. Var der ikke lenge, men fikk med meg gjennomgangen av utstyret før jeg satte meg i bilen og kjørte de vel 4 milene tilbake til Siret. Heldigvis var pressesjefen i Siret til stede og kunne ta bilder av det seremonielle.

Bildeserie (klikk for større bilder)

 

Mandag var jeg med Hands on Global, en samarbeidspartner med Refugee 4 Refugees, inn i Ukraina. Der har de satt opp medisinsk hjelp og bistått etter invitasjon fra ordføreren i Rengach, en landsby i utkanten av Chernivtsy som er nærmeste store by til Siret grenseovergang mot Romania.

Ordfører Ilia Andreevici ønsket oss velkommen til det lille sykehuset i Rengach. Her ble vi godt tatt vare på og teamet fikk all plass de trengte.

Det lille sykehuset ligner ikke på noe som er i drift. Mer som en etterlevning fra 50-tallet, nedslitt og med gammelt utstyr og interiør. Denne landsbyen teller normalt 1200 mennesker, men på grunn av krigen huser den mange flere. Landsbyen er i en region bestående av 20 små og store steder inkludert byen. Av de 20 stedene er kun tre ukrainske, resten er rumenske.

Vannesa (til venstre), Lina og Becka med Valerie i bakgrunnen klargjør dagens lille klinikk.

Et stort antall jøder levde her, men på 90-tallet reiste mange av disse og etterlot flere landsbyer tomme. De frykter nå at når den eldre generasjonen blir borte, fordi det er mange av dem, vil enda større del av regionen bli folketom.

Valerie, teamets leder, undersøker en pasient.

Hands on Global behandlet om lag 70 pasienter før de pakket ned og takket for seg. De reiser rundt til småsteder rundt byen for å avlaste helsevesenet i regionen.

Bildeserie (klikk for større bilder)

 

I går gikk turen til en liten by, også i nærheten til Chernivtsy, som heter Novoselytsya med et litt større sykehus/klinikk. Her var det ikke mye anledning til å fotografere, men bare det å være til stede ga meg påfyll av empati og ikke minst erfaring. Teamet jobbet hardt for å dekke behovet for medisinsk behandling eller konsultasjoner og da dagen var over hadde de hatt 75 pasienter innom fordelt på tre leger, Valerie, Becky og Khalil, en jordmor (Lina Knutsdatter Thingstad fra Norge) og en paramedics, Vanessa.

Her fikk jeg anledning til å bivåne noe spesielt. Da vi ankom stedet tok jeg turen bort til hovedgaten i byen som ligger et steinkast unna sykehuset. Der sto nesten hele sykehuspersonellet og ventet på noe. Jeg tenkte dette er jo spesielt, så jeg stilte meg opp sammen med dem og ventet. Etter en lengre stund kom det kjørende en pickup med en kiste på lasteplanet. En prest og en medhjelper gikk ut i gaten og presten ba en bønn og de sang noe som lignet en salme før de forsvant. Bilen kjørte så videre. Det var et krigsoffer. Tydeligvis et medlem av sykehuset, men det er kun min spekulasjon. Det var umulig for meg å få svar på hva dette var. Uansett, en sterk opplevelse som gikk innpå meg. Det har ellers alt jeg har sett og opplevd disse to dagene.

 

Et eksempel på hendelse som har satt dype spor er Igor som jeg møtte på sykehuset. Han var der med sin kone som trengte medisiner mot stress og angst. Vi satt ute igangen og han fortalte meg at han har prostatakreft og trenger å fortsette behandlingen som nå er stoppet fordi sykehuset han vanligvis får behandling ikke lenger er operativt. Han har skaffet alle diagnosepapirene og en anbefaling fra et militært sykehus for behandling i utlandet. En ny lov i landet sier at mannlige pasienter med behov for behandling i utlandet kan reise ut å få dette før de må returnere.

Problemet er at han etter to forsøk blir stoppet på grensen og avkrevd en skriftlig invitasjon for slik behandling. Han er under 60 år og derfor tvunget til å bli. Dette blir da et problem fordi grensevaktene da bryter loven. Vi avtalte å møtes i dag morges på ukrainsk side av grensen slik at jeg som journalist kunne være der når han viste frem papirene sine og at jeg på en eller annen måte kunne øve litt press på vaktene slik at de måtte la han få reise. Vi skulle møtes kl 0900, men han hadde allerede vært der da jeg kom og igjen blitt avvist og reist tilbake til Novoselytsya. Dette smertet meg veldig og jeg har tenkt mye på han i dag. Jeg ville så gjerne hjelpe han. Igor ønsket ingen bilder, noe jeg respekterer.

26. mars

I Suceava sitter Cornelus Miron og ser på TV. Det er formiddagen den 24. februar og bildene fra invasjonen til Putin ruller over skjermen. Cornelus tenker umiddelbart på grenseovergangen ved Siret og setter seg i bilen. Han ankommer grensen i 13-tiden og møter noen få flyktninger som kommer i puljer.

Politiet er allerede på plass, men ingenting er organisert. Det er heller ingen andre der for å hjelpe. Plutselig dukker en ung medisinerstudent fra Polen opp. Hun har kommet fra Tsjernovtsy. Hun er redd bak munnbindet hun bærer. Cornelus er første frivillig på stedet, og skjønner straks at her vil det bli behov for mye hjelp etter hvert.

Cornelus var første frivillige på plass på grensen den 24. februar og er en opptatt mann. Jeg måtte vente en stund før vi gikk inn for å snakke.

Han kontakter kona i Suceava slik at den polske studenten får et sted å overnatte, altså hjemme hos dem før de får sendt henne på fly til Polen dagen etter. Cornelus er pastor i baptistkirken i det lille tettstedet Calafindesti, 15 km sør for Siret. Denne dagen skulle forandre livet hans for alltid.

Den lille baptistmenigheten i Calafindesti.

For å nå flest mulig filmet han situasjonen direkte på Facebook, sendte videoen på WhatsApp og ba om hjelp. Han dro i butikken og kjøpte vann og mat. På kort tid dukket det opp nesten hundre frivillige og i løpet av den første dagen kom det omtrent ett tusen flyktninger over grensen. Da var det ganske kaotisk. Det tok fire dager før myndighetene dukket opp med grensepoliti og brannvesen slik at det situasjonen ikke skulle bli mer kaotisk enn den var. Cornelus ble rikskjendis da nasjonal tv ankom og ville intervjue ham. Siden da har det dukket opp en rekke NGOer og flere frivillige. Deriblant Refugee 4 Refugee, etter ønske fra myndighetene, som jo er min hovedsak.

Tilbake i den lille baptistkirken organiserte Cornelus kjelleretasjen om til overnatting. I løpet av kort tid fikk han hjelp fra en ordfører i Østerrike som samarbeider med en østerrisk NGO. De sendte senger, sengetøy og tepper. Han fikk samlet sammen et knippe frivillige til å være verter for de ankomne som de hentet fra grensen i egne minibusser.

I kjelleren i baptistkirken har Cornelus og hans frivillige 37 sengeplasser, men har også tatt i bruk nabohuset der det er plass til 25 flere.

På kort tid ble det behov for mer plass og i dag har han også tatt i bruk sidebygningen. De har også fått på plass dusjer og vaskemaskin. Til sammen har kirken en kapasitet på 45-50 flyktninger av gangen. Til å begynne med var det fullt hus hver dag, men nå har de 75-80% dekning. Kirken har også eget kjøkken som betjenes av 20 frivillige på rullerende vaktordninger. Med verter og sjofører har Cornelus 40 frivillige som jobber døgnet rundt. De fleste er tospråklige, rumensk og russisk/ukrainsk. De fleste flyktningene kirken huser er fra større byer som Kharkiv, Kiev, Mariupol osv. og de ankomne ønsker å dra videre til Tyskland, Polen, Tsjekkia, Italia og Spania.

Pastor Cornelus koordinerer hjelpearbeidet fra egen menighet.

Bildeserie (klikk for større bilder)

 

25. mars

Denne morgenen er jeg tidlig på grensen for å se når ukrainerne kommer over. Jeg fikk jo inntrykk av at grensen ble stengt på deres side om natten. Dette viser seg å være feil. Grensen er åpen døgnet rundt, men bussene kjører ikke om natten, så alle som kommer med busser kommer altså på formiddagen. Ellers er det en liten jevn strøm av biler. Passeringene har igjen dalt litt.

Det er kaldt igjen etter at vi har hatt noen dager med pent vær med gode temperaturer. Jeg sitter i et varmetelt som huser både frivillige og flyktninger. Nå er også Frelsesarmeen på plass og ved et bord finner jeg Olenka og hennes sønn Dmytro. De er fra Pokrovsk. For fem dager siden ble byen deres bombardert med artilleri og bomber og familien søkte ly i et bomberom i to dager.

Tim fra Frelsesarmeen flankert av Dmytro og Olenka fra Pokrovsk

Da det åpnet seg en mulighet for å flykte dro de vestover og reisen deres tok tre dager før de nådde Siret grenseovergang. Jeg ser på Olenkas ansiktsuttrykk hvor redd og bekymret hun er. Sønnen Dmytro prøver å smile, men jeg skjønner at han også har sett og opplevd ting et barn aldri bør oppleve.

Sammen med dem er Tim fra Frelsesarmeen. Han snakker deres språk og fungerer som tolk. Det er ikke alle som ønsker å snakke med meg. De er nok for slitne og lei flukt til å ofre noe tid på pressen. Likevel er mange imøtekomne og hyggelige. For meg er det et privilegium å få være tilstede her på grensen.

Bildeserie (klikk for større bilder)

22. mars

I en av forstedene til Mariupol ligger en familie på fire og sover. I tre tiden om morgenen våkner de av fjerne drønn. Resten av natten får de ikke sove og i ti tiden på formiddagen setter de seg i bilen og kjører til et annet familiemedlem. Slik starter marerittet for Valentina, Alexander, Vasilisa, Egor, deres drektige tispe og Svetlana.

Vi sitter rundt et av bordene i det store huset Refugee 4 Refugees disponerer her i Romania på grensen til Ukraina og drikker te mens vi prater sammen. Valentina er den eneste som kan litt gebrokkent engelsk, mye forklares med gestikulering, noe med Google oversetter. Vasilisa på åtte år viser stolt frem de tre små valpene de har med og serverer oss kjeks og godteri og passer på lillebror Egor på 13 måneder. Hun virker uanfektet av det som skjer.

Vasilisa (8) med sin lillebror Egor (13 mnd.)

Valentina forteller at de kjørte til Alexanders søster, Svetlana hvor de ble over til neste dag. Da begynte russisk artilleri å beskyte dette område så alle kjørte inn til sentrum av byen. Der fant de en leilighet de kunne leie. Her var de i tre dager i sikkerhet før russiske styrker begynte å beskyte byen fra alle kanter.

Svetlana kunne se fra balkongen at nabolaget hennes ble bombet. Det var ingen fluktmuligheter så de søkte ly i en kjeller. Her var de i to uker uten vann, strøm eller gass og nesten tomme for penger.

Alle bildene i galleriet er private.

De måtte ut i gatene for å lage bål til matlaging og de samlet snø nok til et halvt glass vann til hver pr. dag. Mat var ikke lett å finne, Valentina forteller at det kun var èn butikk åpen i byen så det var kamp om varene. De levde under konstant frykt for bomber som russerne slapp i bølger og måtte stadig vekk søke ly mens gatene ble fylt med lik.

15. mars kunne de endelig komme seg ut av byen og flukten gikk til Zaporijia, for dem en 11 timer lang biltur. Der fant de en barnehage som var åpnet av frivillige til flytninger. Her fikk de endelig vasket seg, spist og hvilt. Dagen etter dro de videre til Dnipropetrovsk hvor de fikk tak i en leilighet. De tilbrakte to døgn her for å finne ut hvor de skulle gjøre av seg. Det er her tispen deres føder valpene. To tisper og en hanhund.

En av tre valper. To tisper og en hanhund. Hannen er liten og svak og vi er usikre på om den vil overleve.

Videre dro de vestover til Tsjernovtsy og overnattet der før de kom til Siret grenseovergang og fikk komme inn hos oss. Under hele flukten brukte de mye tid på bønn og var glade, men slitne når de endelig kom frem hit. De reiser herfra og videre til Sør-Italia der moren til Alexander og Svetlana bor. Valentinas søster og bror er savnet i Mariupol og ingen har hørt fra dem. Hittil har over 20000 blitt drept i byen.

Etter at vi er ferdige med praten kommer Svetlana bort til meg med en video på TikTok. Den viser en nydelig by med masse blomster og fin arkitektur og flott kveldsbelysning i gatene. Plutselig viser den byen under angrep av missiler. Hun begynner å gråte og jeg prøver å trøste henne så godt jeg kan. Vi har klargjort en pakke med mat og drikke de får med på turen videre.

En liten oppakning med mat og drikke familien får med på reisen videre.

18. mars

Å komme over på den andre siden av grensen var veldig spesielt. Etter kl 12 roer det seg ned. Om natten er grensen på ukrainsk side stengt og de som allerede er der må tilbringe natten enten i egne biler eller i et oppvarmet telt med små avlukker med feltseng og tepper.

Om morgenen stiller de seg i kø og passerer over til Romania. Slik går dagene her. En stor bølge av flyktninger på formiddagen og så roer det seg ned utover dagen. Myndighetene venter fortsatt at det vil komme ganske mye flere etter hvert på grunn av overbelastningen mot Polen.

På den andre siden i et land under invasjon.

I det store varmeteltet forsøker Andrea å få en oversikt over eventuell hjelp R4R kan tilby. Her får vi vite at de fleste ikke ønsker å bære med seg mer enn det de selv har medbrakt. Deres ønske er først og fremst å komme seg ut av landet. Likevel er det behov for tepper til teltet.

En enslig kvinne har sittet fast her på grensen i ti dager. Hun er papirløs og får derfor ikke passere. Hun har ikke tatt med seg noen ting og har ikke fått skiftet siden hun kom. Mobilen hennes er knust og hun får ikke snakket med familien. Pent forsøker hun å få hjelp av oss med bytte av simkort til en av våre mobiler, men vi har skrudd av mobilnett fordi det er utenfor EU og derfor altfor dyrt. Det smerter å ikke kunne hjelpe umiddelbart, men vi har skaffet nytt simkort på Rumensk side og vil skaffe henne en ny mobil om vi klarer sammen med en liten oppakning med det aller nødvendigste og gi henne så fort vi kan komme oss over igjen.

Andrea fra R4R finner ut hva teamet kan hjelpe med på ukrainsk side.

På ukrainsk side tar menn og kjærester farvel. Alle menn mellom 18 og 60 år får ikke forlate landet. Det er vondt å se på. Følelsene sprenger på og jeg knekker sammen noen ganger. De vet ikke om de noen gang får se hverandre igjen. Eller om de noen gang kan returnere. Mange flykter fra utbombede hjem.

Kvinnene tar farvel med sine menn ved grensen. Det er vondt å se på. Bildet er tatt gjennom et gjerde.

Det er lite ukrainerne har å tilby, men et par telt med noe mat og drikke finnes det. Vann til te og kaffe blir kokt med vedfyring. Det er bare vennlige fjes å se, de smiler og tilbyr det de har, men bak fasaden skjønner vi fort at smerten er der. Det er krig i landet. En grusom invasjon.

På ukrainsk side er tilbudet til flyktningene sparsomt, men noe kan de frivillige tilby.

I køen gjennom passkontrollen kan de stå og vente i opp til seks timer på formiddagen hvis trykket er stort nok. Ikke rart at følelsene kan ta overhånd. En mor med to barn er sliten og oppgitt. Barna prøver så godt de kan å ikke være for urolig. Vi må også stå i køen selv om jeg er presse og teamet er NGOer. Det er ingen unntak slik vi ser det. Heldigvis var det lite kø da vi skulle tilbake til Romania så vi slapp unna med 40 minutter.

I køen ved passkontrollen sliter en mor med følelsene.

Bildeserie (klikk for større bilder)

15. mars

Refugee 4 Refugees jobber hver dag med klargjøring av transittområdet. Dette er et system som er ment å vare en stund, så her bygges det, ryddes og organiseres slik at infrastruktur og logistikk kommer på plass. Det er ventet en stor pågang av flyktninger ved grenseovergangen om ikke lenge siden Polen snart når bristepunktet. Her ligger ingen på latsiden. Asma og Ali, som leder logistikken, klargjør nå en gratisbutikk der flyktningene kan hente det de trenger. Alt blir sortert og lagt i hyller etter kategori. Den samme jobben har Asma og en annen frivillig gjort på matlageret innenfor kjøkkenet i hovedhuset. Det er imponerende å se hvor effektive de er.

Asma og Ali er logistikkledere hos R4R.

I bakgrunnen jobber Ane Kandal med innsamling av donasjoner og sørger for at regninger blir betalt. Hun gjør en utrolig viktig jobb. Dag og natt bidrar hun til at R4R kan gi den hjelpen flyktningene trenger. Hun etablerte et eget foretak som heter R4R SUPPORT etter at hun ble med som frivillig på Lesvos i 2017. Alt hun samler inn går uavkortet til R4Rs arbeid enten på Lesvos eller nå her i Romania. Foretaket er registrert og med regnskapsfører. Hun forteller at det var behov for et norsk initiativ. Dette kan hun. Dette brenner hun for. Dette er livet hennes når hun ikke er hjemme på Langhus som barneskolelærer. Så her er det bare å gi det man kan. R4R SUPPORT Vipps 709039 (merk Ukraina) eller HER

Ane Kandal leder innsamlingen av donasjoner via eget foretak og samarbeider sammen med R4R sitt eget donasjonsprogram.

Det jobbes kontinuerlig med små sideprosjekter for å bistå andre. Vi får stadig besøk av andre store organisasjoner som enten vil hjelpe eller ber om hjelp. Omar er opptatt med dette stort sett hele dagen mens vi klargjør her på eiendommen.

Det ryddes og sorteres slik at gratisbutikken blir klargjort.

Sent i går kveld kom også Andrea fra Nederland. Hun har lang erfaring som koordinator innen nødhjelp og organisasjonsarbeid og har i lengre tid hatt dette ansvaret på Levsos. Hun vil nå legge en plan og sørge for oppgavefordeling når første gruppe med frivillige til R4R kommer på torsdag. Hun er meget ryddig og klar i tale, noe som er nødvendig for å drifte dette. I dag er hun med Omar på grensen for å få en oversikt og er i møte med myndighetene der.

Selv har jeg ikke vært på grensen siden lørdag, men vært med som frivillig for å hjelpe til, noe jeg har sett på som en selvfølge her. Jeg velger å fristille meg mer til skriving og fotografering når de frivillige kommer. Da blir rollefordelingen litt klarere.

Andrea har ankommet. Hun skal være koordinatorgeneral og fører skikkelig disiplin. Dette må til når en stor gruppe frivillige ankommer og oppgavene skal fordeles.

Idag var det stille på grensen. Trodde vi. Vel, det var stille på vår side. Svært få flyktninger kom over da vi var der. Det hadde vært stille i hele dag i følge helsepersonell på stedet. Men, de kunne informere om at et stort antall flyktninger står fast på ukrainsk side og at grensekontrollen går tregt der. De har ikke mannskap nok akkurat nå. Siden det var så rolig benyttet frivillige tiden til å rydde rundt egne gratisvarer.

Når det er stille, rydder frivillige på egne bord der de deler ut mat og drikke.

Stor var overraskelsen da Flyktningehjelpen (NRC) dukket opp. Det ble vekslet noen ord før de hastet videre. Vi var der kanskje en time og da hadde det passert tre familier, hvorav en person i rullestol. Imens vokser køen på andre siden. Dette betyr antageligvis at det vil komme en stor bølge med flyktninger ganske snart.

I går kom nyheten om at to nyfødte barn med rumensk statsborgerskap passerte grensen i veldig dårlig tilstand. De ble fløyet med helikopter av paramedics til et sykehus i Bucure?ti i full fart. Det er for meg uvisst hvordan det går med dem. Jeg var ikke på grensen da dette skjedde.

12. mars

I går tok jeg fri faktisk. Hode var fullt av tanker og inntrykk som måtte bearbeides. Å være fotojournalist krever sitt selv om jeg ikke er inne i Ukraina. Tankene mine går stadig vekk til disse menneskene som opplever det helvete de er igjennom. Da jeg kom hit 3. mars visste jeg lite om hvordan hjelpeorganisasjonen jeg følger jobber. Læringskurven har vært bratt.

Refugee 4 Refugees ute ved grensen og hjelper med informasjon og annet ukrainerne lurer på

Refugee 4 Refugees er en organisasjon som på alle måter er profesjonell. Når de påtar seg et prosjekt så gjøres det skikkelig og ryddig. Store prosjekter som det jeg her er med på krever mye planlegging og forarbeid for å kunne komme opp og gå. Det tar litt tid å komme i gang. Logistikk og infrastruktur må også på plass først. Nå har R4R skaffet flere frivillige som kommer neste uke for å fylle de oppgavene som vil få oppdraget til å gå av seg selv så lenge det er behov for dette. De som eventuelt ønsker å melde sin interesse for slikt arbeid for R4R kan gå inn HER. 

Kontrollen er skjerpet ved grensen for alle frivillige og organisasjoner. Nå har myndighetene tatt grep.

Det er tydelig at myndighetene nå har bedre kontroll ved grensen. Nå må alle som driver med hjelpearbeid ha passerseddel eller annen legitimasjon for å være der. Vi er alle nå registrert hos myndighetene (Beredskapsdepartementet) og kan nå operere fritt for å bistå. Dette har vært tidkrevende, men nå er alt i orden. Ja, jeg jobber også frivillig her nå innimellom når jeg får tid. Det skulle bare mangle.

Tulipaner til alle frivillige: – Tusen takk for all hjelpen dere gir.

En stasjonsvogn parkerer. Ut hopper tre stykker og ut fra baksetet henter de frem bunker på bunker med tulipaner. Hvite, gule og røde. Så beveger de seg i forskjellige retninger og begynner å dele ut til alle frivillige og takker så mye for all hjelpen de har gitt Romania for å håndtere krisen ved grensen. Jeg fikk klump i halsen. Det var vakkert og det var anerkjennende. Heng med videre!

Bildeserie (klikk for større bilder)

 

10. mars

I dag kom traileren med med utstyret som Refugee 4 Refugees trenger til å iverksette deler av oppdraget. Mens resten kommer på plass har de begynt å ta inn flyktninger fra grenseovergangen inn på huset for forpleining og hvile. Det jobbes nå med å klargjøre en annen bygning på eiendommen som skal brukes til hvile og  eventuelt overnatting.

Tungt snøvær idag, men jobben må gjøres. Foto: Oleg Friesen

Strømmen av flyktninger er jevn, men det er perioder da det er mer rolig, særlig når det er vaktskifte i passkontrollen på Ukrainsk side. Da må de vente. Vente gjør de ellers også. Noen har ventet i opptil 6 timer for å passere. Ikke rart de er slitne og frustrerte på toppen av traumene de har opplevd.

Da jeg var på grensen i går Snødde det kraftig i perioder og det var kaldt og jeg tenkte på reisen de har gjennomført i alt slags vær. Særlig de som har gått til fots under deler av reisen frem til grensen.

Situasjonen i tall pr. 10.03.22

Siret totalt:

402 er den totale kapasiteten i leiren på den lokale fotballbanen

3223 har vært innkvartert her

3207 har reist videre

1958 har vært innkvartert på en lokal skole med en kapasitet på 140

1892 har reist videre

Tall for Siret grenseovergang:

106300 har passert

79500 av disse er ukrainske statsborgere

15100 har forlatt Romania

9100 av disse er ukrainere

Bildeserie (trykk for større bilder)

 

9. mars

Det er hjerteskjærende å høre ukrainere fortelle fra krigen. Det er lett å se på barna at de er traumatiserte. Jeg har hatt med meg Oleg Friesen fra teamet til Refugee 4 Refugees som tolk og vi traff fire familier som gjerne ville dele historier med oss. Noen ønsker ikke å oppgi navn eller bli tatt bilder av. Her er det vi kan formidle.

Oleg Friesen, en frivillig hos R4R, fungerer som tolk og hjelper gjerne med tung bagasje mens vi gjør intervju

Kvinnen med sine to barn vet ikke hvor de skal reise. De kommer fra Zaporizhzhia sør i Ukraina der et atomkraftverk ligger. Familien måtte evakuere da frontlinjen nærmet seg. De kom frem til Siret med egen bil hvor far måtte sette dem av og returnere. Han kan ikke forlate landet og vet heller ikke hvor han kan gjøre av seg. En ukjent skjebne venter han i hjemlandet.

Victoria og Ivan har reist langt for å nå grensen ved Siret

Victoria og Ivan kommer i fra Irpin nord i Kiev-området der det er voldsomme gatekamper. De prøvde å ta den vestlige hovedveien, men der hadde ukrainske regjeringsstyrker overvunnet russiske styrker med artilleri og veien var full av utbrente kjøretøy og brente kropper. Det var lett å se at gutten var traumatisert. De dro da heller sørover til venner i Kamjanets Podilsky nær byen Vinnitsa som tidligere har vært utsatt for rakettangrep ikke langt fra grensen til Moldova. Derfra har de flyktet landet over grensen ved Siret, Romania der vi er nå. Ved Grenseovergangen har de ventet i fire timer for å passere. De skal videre til Victorias mor som bor i Hamburg.

I et av teltene langs veien ved grensen treffer vi en familie på fem fra Kharkiv. De har sittet i et bomberom i fem dager. De delte seg så i grupper og skaffet seg plass på forskjellige transportmidler. Den yngste av dem, et voksent barnebarn, måtte stå i et tog i hele 18 timer. En av dem forteller at hennes mors leilighet ble truffet av en rakett som ødela hele stuen. Da dette skjedde, befant kvinnen seg tilfeldig i gangen og derfor reddet livet. Alle har familie i Russland og er i sjokk. De kan ikke fatte at Putin gjør dette mot dem. Familien i Russland er av åpenbare grunner påvirket av russisk propaganda og tror ikke på det som skjer. De mener det må være Ukrainske styrker som selv angriper sine egne for å legge skjylden på Russland. Alle fem reiser videre til Tyskland. De blir hentet av familie derfra som har med seg nødhjelp til Ukraina før de returnerer. I fortvilelse kan de ikke si annet at den vakre byen deres ikke lenger finnes.

Iliona, hennes sønn Kiril og hennes foreldre satt flere døgn i bomberom etter at huset deres i Kiev ble fullstendig utbombet.

Iliona, hennes sønn Kiril og hennes foreldre Hadde eget hus i Kiev. Huset er fullstendig utbombet. De har sittet fire dager i bomberom inntil de kunne evakuere. Det tok dem tre dager med forskjellige transportmidler å nå grenseovergangen ved Siret i Romania. De har venner i Polen, men disse vil ikke hjelpe dem. Derfor har en lokal kristen hjelpeorganisasjon tatt ansvar for å bringe dem til Cluj-Napoca i Romania hvor de derfra kan reise fritt. Drømmen er å returnere, men det finnes ingenting å returnere til. Unge Kiril ønsker derimot å reise til Finland der han vil bli profesjonell fotballspiller.

 

Bildeserie (klikk for større bilder)

Kvinnedagen

Ting begynner å falle på plass. Det klargjøres for transitt. Forpleining, dusj og nødvendige artikler. Vi sendte avgårde de siste flyktningene i formiddag. Siden det er kvinnedagen, legger jeg ut bilder fra grensen i farger. Her ble alle kvinner og barn tilbudt tulipaner. Ganske rørende å se. Flott initiativ. Det er fortsatt noe kaotisk og uoversiktlig siden det ikke finnes en koordinator på stedet. Hittil har nær 100 000 passert. Derfor er behovet for et oversiktlig mottak nødvendig. Dette kommer jeg tilbake til. I mellomtiden kan dere jo gå inn å støtte R4R HER.

En helt annen ting er at det nå langs grensen til Polen og  Romania drives med menneskehandel. Organisert eller ikke, i grupper eller enkeltpersoner. Menn, kvinner og barn blir lurt og ender opp ulike steder i Europa eller andre verdensdeler. Ikke som frie mennesker, men som prostituerte eller slavearbeidere. Dette er urovekkende nyheter nå som det er ventet et stort antall flyktninger over grensen. FN og andre hjelpeorganisasjoner advarer om at kvinner og unge jenter risikerer seksualisert vold mens de er på flukt.

Bildeserie (klikk for større bilder)

 

7. mars

I dag har jeg tilbrakt dagen i basen. Det er et hostel som Refugee 4 Refugees har fått en kontrakt med. Herfra styres alle aktiviteter R4R driver med her på grensen ved Siret. Planen om å bidra med forpleining i leiren på den lokale fotballbanen viste seg å være overflødig, så nå etableres det en transittplass her på basen. Dette vil hjelpe på trykket ved grenseovergangen. Samtidig jobbes det iherdig med logistikk. Det er et stort apparat som nå igangsettes. Det har vært møter i hele dag og i mens har vi hatt noen familier boende her et par dager som nå er sendt videre. Jeg har brukt dagen stort sett til å være fluen på veggen for å lære. Planlegger å bruke en eller to dager kun som frivillig.

Hyppige interne møter der det er plass og anledning. Omar orienterer og fordeler oppgaver.

Jeg kjenner jeg allerede begynner å bli sliten. Omar Alshakal (selv flyktning fra Syria) som står i spissen for dette med rak rygg og med en enorm kapasitet fortjener all mulig respekt sammen med den indre kjernen med Ane Kandal (Norge), Asma Rossilia (flyktning fra Marokko) og Ali Sami (flyktning fra Irak). Alle, bortsett fra Ane, bor i Hellas. Alle fire driver hjelpearbeid på Levsos.

Ane og Omar har litt kontortid. Logistikk og økonomi er en viktig del av arbeidet.

 

Asma, Ane og Ali. Omars lille trekløver som avlaster han og får hjulene igang.

 

Eklund selv. Godt med en innedag. Foto: Ali Sami

5. og 6. mars

Strømmen av flytninger vedvarer og har nådd 75000 ved Siret. Det er fortsatt uoversiktlig og lite organisert. Refugee 4 Refugees prøver fortsatt å få de siste klareringene for å iverksette oppsett av et mottakssenter ved grenseovergangen. Alt av materiell og annet utstyr samt personell til å sette dette opp er tilgjengelig på kort tid. Problemet er byråkratiet i Romania. Det er fryktelig tregt og ansvarsløst. Omar (sjefen) er i telefonmøter store deler av dagen eller er i møter med lokale myndigheter.

En ung mann hjelper med et barn over grensen. Han føler seg nyttig som frivillig.

Den gode nyheten er at ved den nærliggende leiren som er etablert på den lokale fotballbanen har brannvesenet som også har kommandoen der, bedt R4R om hjelp til å få i stand en kjøkkenløsning for å servere to til tre måltider om dagen. Foreløpig blir ikke flytningene lenge, kanskje en dag eller to, men det er uvisst hvordan dette blir fremover da det sies at det vil komme store mengder med flyktninger de nærmeste dagene nå som situasjonen i Ukraina eskalerer. Omar vil presentere kommandanten for en plan for dette i morgen. Han virker i hvertfall som en som kan ta avgjørelser.

Omar i samtale med leirkommandanten og en representant fra sosialkontoret. Det er behov for et feltkjøkken og varme måltider.

Leiren har en kapasitet på 402 personer fordelt på 60 telt. Akkurat nå er det 300 flyktninger her, men det ventes altså et stort innrykk om ikke lenge i følge  Alin Galenta som er pressesjef i leiren.

Alin Galenta er pressesjef i leiren.

Tilbake på grensen kom jeg over en større gruppe indiske studenter fra Kharkiv i Ukraina. De kunne fortelle at passeringen over grensen gikk smertefritt. Det som var vanskelig var å komme seg til Siret fra Kharkiv. Alle virket lettet og glade for endelig ha kommet i sikkerhet.

Slitne indiske studenter trygt over grensen.

Bildeserie (klikk for større bilder)

 

4. mars, første dagen ved Siret

I dag har det vært en rolig dag i følge teamet, men det går likevel innpå meg den stadige strømmen av mennesker på flukt. De virker slitne, men fattet og glade for hjelpen. På Rumensk side er det satt opp provisoriske løsninger av varmetelt, matboder der alt er gratis og et stort antall hjelpepersonell fra ulike organisasjoner. Jeg kan nevne Røde Kors, brannvesen, ulike NGOer og grensepoliti. Det som slår meg ved første øyekast er hvor lite organisert det hele er. Det er tydeligvis ingen som har det overordnede ansvar på stedet. Det er dette R4R ønsker å tilby. Profesjonell hjelp fra erfarne hjelpearbeidere. Selv trenger jeg nok et par dager til å lande og ta inn alle inntrykkene.

Omar Alshakal fra Refugee 4 Refugees i samtale med lokalt hjelpekorps i dag formiddag. Han prøver å få i stand et nytt område for et mottakssenter.

Organisasjonen Refugee 4 Refugees har lang erfaring fra hjelpearbeid på Lesvos. Dette er et team som selv består av flyktninger. Omar har de siste dagene jobbet lenge og hardt for å få i havn et nytt mottakssenter ved grensen. Dette vil gi myndighetene og lokale hjelpeorganisasjoner en bedre oversikt og kontroll. I dag var vi nesten i mål, men problemet er å få alle klareringer og den riktige signaturen på papiret. Alle har hittil skjøvet ansvaret videre og teamet er frustrert over mangelen på beslutsomhet. Håpet er at vi klarer å få dette i havn så raskt som mulig. Hittil har ca 62 000 flyktninger passert denne grenseovergangen ved Siret. De har kommet med buss eller egen bil. De som kommer med buss blir sendt videre til en provisorisk leir på en idrettsarena i nærheten. Jeg vet ingenting om denne ennå.

Det er lett å se desperasjonen hos enkelte. Denne kvinnen så ut til å komme alene. Ytterligere tekst er vel ikke nødvendig.

I skrivende stund er det litt uro i teamet. Omar er oppgitt og veldig sliten. Han er i telefonen og i møter stort sett hele tiden. Behovet for hans ekspertise er stor, men som sagt det er vanskelig å få et klart svar. Situasjonen er kaotisk, internasjonale nyhetsbyråer fra flere land er tilstede. Det bygger seg opp hauger med klær og annet som kommer fra alle deler av Europa. Frivillige gjør så godt de kan, men det er klart at det trengs et system i dette.

Det kommer mange barnefamilier og ved grensen står det personell klare til å hjelpe dem med bagasje og tildeling av varmetelt hvor de får mat og annet de trenger.

Bildeserie (klikk for større bilder)

3. mars – Ankomst

Etter en mellomlanding i Bucuresti, Romania, ble siste etappe med propellfly til Suceava. Flyet ble en halvtime forsinket grunnet et team fra dansk Røde Kors som skulle være med. Ombord på flyet satt jeg ved siden av en canadisk kvinne som kunne fortelle meg at hun var på vei til å hente sin mor som bor ikke langt over grensen til Ukraina. Hun hadde kommet med fly fra Polen. Kvinnens mor virket motvillig og kunne ikke forstå hvorfor hun skulle evakuere. Det var jo ingen fare der hun bor. Den canadiske kvinnen i setet ved siden av meg var oppgitt og engstelig, noe som var fullt forståelig. Hun kunne også fortelle at det var flere pårørende på flyet ute i samme ærende.

I Suceava ble jeg møtt av to fra teamet i Refugee 4 Refugees. Jeg skal presentere alle etter hvert. Vi kjørte derfra og til den lille byen vi bor i som heter Radauti som ligger ca 30 km fra grensen. Sliten, men ved godt mot ble jeg ønsket varmt velkommen av gjengen. Vi er så heldige å få bo hos to av gruppens medlemmer. Siste del av kvelden ble brukt til en kort introduksjon og en kort brief om situasjonen.

3 Comments På grensen til det vanvittige – At the border of insanity

  1. Sara 4. mars 2022 at 21:46

    Be safe, kom trygt hjem igjen. Takk for at du dokumenterer det man ikke vil tro

  2. Arne Johan Isaksen 5. mars 2022 at 07:27

    Så fint at du bidrar og forteller verden om de faktiske forholda. Håper dere får orden på logistikken etter hvert og at Europa tar sitt ansvar så de stakkars flyktningene ikke blir sittende lenge på vent før de blir bosatt er trygt sted.

  3. Marit 5. mars 2022 at 23:27

    Takk for at du deler ??
    Take care!

Leave A Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.